Fortykning og tiksotropi av celluloseetere

Fortykning og tiksotropi av celluloseeter: Den andre funksjonen til celluloseeter - fortykningseffekt avhenger av: graden av polymerisering av celluloseeter, løsningskonsentrasjon, skjærhastighet, temperatur og andre forhold. Geleringsegenskapene til løsningen er unike for alkylcellulose og dens modifiserte derivater. Geleringsegenskapene er relatert til substitusjonsgrad, løsningskonsentrasjon og tilsetningsstoffer. For hydroksyalkylmodifiserte derivater er gelegenskapene også relatert til graden av modifikasjon av hydroksyalkylgruppen. For MC og HPMC med lav løsningskonsentrasjon kan 10 %-15 % konsentrasjonsløsninger tilberedes, MC og HPMC med middels viskositet kan tilberedes med 5 %-10 % løsning, og MC og HPMC med høy viskositet kan kun tilberedes med 2 %- 3% løsning, mens Vanligvis er viskositetsgraden til celluloseeter også gradert med 1%-2% løsning.

Høymolekylær celluloseeter har høy fortykningseffektivitet. I samme konsentrasjonsløsning har polymerer med forskjellige molekylvekter forskjellige viskositeter. Viskositeten og molekylvekten kan uttrykkes som følger, [η]=2,92×10-2(DPn) 0,905, DPn er den gjennomsnittlige høye polymerisasjonsgraden. Målviskositeten kan kun oppnås når celluloseeteren med lav molekylvekt tilsettes i en stor mengde. Dens viskositet er liten avhengig av skjærhastighet, høy viskositet når målviskositeten, og den nødvendige tilsetningsmengden er liten, og viskositeten bestemmes av fortykningseffektiviteten. Derfor, for å oppnå en viss konsistens, må en viss mengde celluloseeter (konsentrasjonen av løsningen) og viskositeten til løsningen garanteres. Geleringstemperaturen til løsningen sank også lineært med økningen av konsentrasjonen av løsningen, og gelerte ved romtemperatur etter å ha nådd en viss konsentrasjon. Geleringskonsentrasjonen av HPMC ved romtemperatur er høyere.

Konsistensen kan også justeres ved valg av partikkelstørrelse og valg av celluloseetere med forskjellig grad av modifikasjon. Den såkalte modifikasjonen er å introdusere en hydroksyalkylgruppe med en viss grad av substitusjon på skjelettstrukturen til MC. Ved å endre de relative substitusjonsverdiene til de to substituentene, det vil si DS og ms relative substitusjonsverdier for metoksy- og hydroksyalkylgruppene som vi ofte sier. Kravene til ulike egenskaper til celluloseetere oppnås ved å endre de relative substitusjonsverdiene til de to substituentene.

Forholdet mellom konsistens og modifikasjon: tilsetning av celluloseeter påvirker vannforbruket til mørtelen, endring av vann-bindemiddelforholdet mellom vann og sement er fortykningseffekten. Jo høyere dosering, jo større vannforbruk.

Celluloseetere som brukes i pulveriserte byggematerialer må oppløses raskt i kaldt vann og gi systemet en passende konsistens. Hvis gitt en viss skjærhastighet, er den fortsatt flokkulent og kolloidal blokk, som er et ukvalifisert eller dårlig kvalitetsprodukt.

Det er også et godt lineært forhold mellom konsistensen av sementpasta og innholdet av celluloseeter. Celluloseeter kan øke viskositeten til mørtel betraktelig. Jo større innhold, desto tydeligere blir effekten. Vandig oppløsning av celluloseeter med høy viskositet har høy tiksotropi, som også er et hovedtrekk ved celluloseeter. Vandige løsninger av MC-baserte polymerer har generelt pseudoplastiske, ikke-tiksotropiske strømningsegenskaper under geltemperaturen, men newtonske strømningsegenskaper ved lave skjærhastigheter. Pseudoplastisiteten øker med økningen av molekylvekt eller konsentrasjon av celluloseeter, uavhengig av substituenttype og substitusjonsgrad. Derfor viser celluloseetere med samme viskositetsgrad, enten det er MC, HPMC eller HEMC, alltid de samme reologiske egenskapene så lenge konsentrasjonen og temperaturen holdes konstant.

Strukturelle geler dannes når temperaturen økes, og høy tiksotrop flyt oppstår. Celluloseetere med høye konsentrasjoner og lav viskositet viser tiksotropi selv under geltemperaturen. Denne egenskapen er til stor nytte for konstruksjon av bygningsmørtel for å justere utjevning og nedbøyning. Det skal bemerkes her at jo høyere viskositeten til celluloseeteren, desto bedre vannretensjon, men jo høyere viskositeten er, desto høyere er den relative molekylvekten til celluloseeteren, og den tilsvarende reduksjonen i løseligheten, som har en negativ innvirkning på mørtelkonsentrasjonen og konstruksjonsytelsen. Jo høyere viskositet, desto tydeligere er fortykningseffekten til mørtelen, men den er ikke helt proporsjonal. Noen middels og lav viskositet, men modifiserte celluloseetere har mer utmerket ytelse når det gjelder å forbedre den strukturelle styrken til våt mørtel. Med økningen av viskositeten øker vannretensjonen av celluloseetere.